Lyrikk

Et sted øst for Vadsø..

Et sted øst for Vadsø det graves i bakken

av kyndige folk som krummer nakken

De flytter på jord og hva kommer frem

Spor av folk som her før har hatt sine hjem

Av fiske og fangst har de skaffet føde

I et land vi trudde da lå øde

Fantes det flere langs kyst og fjord

Er sannheten større enn noen tror

Hva skjedde i tiden med deres gener

Har de spredd seg ut i mange grener

Blandet med noen fra øst og vest

Gir det grunn til en stor familiefest

Hvem kan feire og stolt se ut over vannet

Vår forfar var med å bygde landet

Sammen med folk fra mange steder

Delte de både sorger og gleder

Selv om eplet ikke faller langt fra stammen

Har kulturer alltid smeltet sammen

Ny kunnskap og viten styrer vår kurs

Mye gammelt fra før faller i grus

Det krangles om hvem sin forfar var først

For det gir førsterett til å slukke sin tørst

Fra vår felles store honningkrukke

Skal en få drikke og en ei mukke

For folk som lever i samme tid

Vil forskjellsbehandling skape splid

Det som gjelder for deg må gjelde for meg

Når vi vandrer i lag på samme vei.

John O. Johansen

Laggo

Frosten

Det merkes godt på slike dager

Når frosten inn til beinet gnager

Her lengst i nord på jordens bue

Det fins en kraft som vil oss kue

En klarværs dag i januar

Viser hvilken vei det tar

Et tidlig løfte, at om ikke lenge

Ser vi solens stråler i terrenget

Men ennå må vi uvær dele

Når vind og snøfokk vil oss kvele

Så, milde dager når vi oss fryder

Og måsen lager vårens lyder

Vi har en kamp mot vær og vind

For mange betyr det ingen ting

De kjemper en kamp for å ennå få

Delta i livet som kommer nå

Tiden jager kropp og tanker

Stopp og kjenn at hjertet banker

Husk at vi må se hverandre

Et smil kan noens dag forandre

John O Johansen

Laggo

Kloden

Det suser en klode gjennom nattens himmel

Den er bare en i en lysende vrimmel

Du kan ikke se det på slik lang avstand

Vannet som flyter mellom øyer og fastland

Du kan ikke se livet og dets variasjoner

Og at på toppen av dette mennesket troner

Du ser ikke at vannet gir liv til knopper

Og at solen tiner is på de høyeste topper

Du kan ikke se grenser som kloden deler

Og voktes av menn med trampende heler

Men kommer du nær ser du lyset fra byer

Svakt gjennom disen av uvennlige skyer

På slik lang avstand ser du ingen detaljer

Du ser ikke hvem som får tildelt medaljer

Er det en som samler sin rikdom i sekk

Eller den som dyrker din mat ved en bekk

Gis det makt gjennom kunnskap eller religioner

Styres kursen mot fremtiden av t radisjoner

Bryske menn med entre gjennom høye dører

Vet de at livet er kort og hvorhen det fører

Har de krigerske menn glemt sine mødre

Som med smerte også har født deres brødre

Forstår du troen som gjør at de dreper hverandre

Som gjør den ene mer verdt enn den andre

Til meg som ser på kan du kanskje forklare

Hvorhen skal skapningers sjeler fare

Fra et liv på en klode så ynkelig liten

I et univers som strekkes seg ut av vår viten.

John O Johansen

Laggo

Vinden

Du kan høre vindens sus forbi

Den stopper aldri for å bli

Den er ny for oss fra et annet sted

Vi vet ikke hva den bringer med

Vi kan skrive ned si hva vi mener

Om alle jordens fenomener

Vindens dans og mange flere

Vi trenger ikke repetere

Kan vinden beskrive oss tilstede

Hva ser den av sorg og glede

Der den stryker over døde kinn

På barn som bølgen skyller inn

Hvor blindet er vi selv med øyne

Hva venter oss det neste døgnet

Kriger og hverandre slakter

Og roper rart på høye makter

Skal  vinden feie tørre sletter

I lyse dager og mørke netter

På en jord som skapt for liv og føde

Hva gjorde at vi la den øde

John O. Johansen

Laggo

Utedoen

En liten bygning litt fra de andre

som om den er noe galt å klandre

To barduner slik at den står riktig

Vitner om at den er viktig

Stien dit er skapt av mange

med trange steg og snodig gange

En hurtig vandring for å rekke

en anspent kropp i stilling brekke

En liten grunnmur av naturens heller

En ujevn krans rundt husets kjeller

Ei dør som knirker i en hengsel

slåen gir et sikkert stengsel

Bak slik ei dør gir tanken flukt

Et sittested som er vel brukt

Spor av tolleknivens skarpe spiss

To navn i hjerte i et følsomt riss

Vel plassert ved en sprukken vegg

Går tanken og til mygg og klegg

En stripe sol viser støv i luften

Blandet med den kjente duften

På slikt et sted er alle like

Både fattige og rike

Inne der på tvers av tro

De samme ting vi gjør på do

John Johansen

Laggo 

Langfjordruta

Vi siger sakte fra kaia og ut rundt nesset

Nå forlater vi alle det daglige stresset

Reisen vi skal på den kan vi like

Den starter her inn til Langfjordens rike

Over Hopsfjorden skyter båten fart over vannet

På babord ser vi helt til Berlevåglandet

Lille Skogfjorden skjærer inn fremme på styrbord

Sjøen er blank, vi hører bare lovord

På Langfjordnes svinger vi kjapt inn på havna

Om bord har vi en noen sikkert har savna

Hun og en postsekk, ved kai er vi snar

Trossa blir passa av en kvikk eldre kar.

I Lille Langfjorden får vi et glimt av fossen

Den er ganske stor og er aldri frossen

Det er smalt mellom land og lille øya

og der er elva fra vannet hvor de fisker røya.

På kaia i Nervei står den blide gjengen

En er fornøyd når han får gjerdestrengen

De prater og ler, men de er nok litt lei

Vi vet at de ønsker mer penger til vei.

Ombord kan vi merke forventningen stiger

Det er de som vil fram og etter elva higer

Det faller en bris utfra Holmsvikdalen

Om vinteren kan den være ganske så galen

I Laggo blir kaia snart fylt til trengsel

Noen drar i vemod, noen kommer med lengsel

Båten tømmes og fylles, og kranen hviner

Det er bruk for et mannskap med gode rutiner

Tilbake mot Skjånes de setter opp dampen

Der står det en og tar i mot tampen

Han styrer på kaia som er stedets livsnerve

Det finnes vel neppe en brukbar reserve.

Takk for turen!

John O. Johansen

Laggo/Mehamn